Den norske pasientens fremtid

Kronikk skrevet av Bjørg Karlsen og Jan Erik Karlsen, Universitetet i Stavanger. Publisert i Stavanger Aftenblad 31.05.11.

Et moderne velferdssamfunn hviler på to grunnpilarer, et godt utdanningsvesen og et godt helsevesen. Helsevesenet må til en hver tid møte utfordringer i samfunnet, i sykdomsbildet og i pasientrollen. Det er utopisk å tenke et fremtidig samfunn uten sykdom, men det er ikke utopisk å forberede seg på at samfunnet til alle tider må ta vare på syke personer.

Regjeringens nye nasjonale helse- og omsorgsreform er inngangsporten til vårt fremtidige helsesystem. Det åpne spørsmålet er om reformen har riktig retning, nemlig mot morgendagens pasient og hans helsebehov?

 

  

Fremtidens pasient:

Vi ser sporene av den krevende, fremtidige pasientrollen allerede i dag. Fremtidens pasient vil være kunnskapsrikere og mer bevisst i valg av lege, sykehus, medisiner, behandlingsform og pleie enn dagens pasient. Han vil ha større krav til helsepersonalet og forlange innflytelse over sitt helsetilbud, vet kanskje mer om egen sykdom enn fastlegen gjør og vil gjerne vite enda mer. Dessuten ønsker han å være helseforbruker med frie og individuelle valgmuligheter, er mer mobil enn forrige generasjon og er villig til å ta medansvar for sitt behandlingsopplegg.

Pasientrollen preges mer av aktiv samhandling for å sikre best mulig helse, mindre av skillet mellom ekspert og lekperson. Samtidig vil pasientenes sykdomsbilde stadig bli mer komplekst og helsevesenet vil stå overfor nye utfordrende behandlingsopplegg.

Tre viktige trekk påvirker morgendagens pasientrolle og helsetilbud:

genomforskningens gjennombrudd, databasert helseinformasjon og myndiggjøring av pasienten.

1. Den nye bioteknologiske vitenskapen gjør store og hurtige fremskritt. Vi har fått et bedre grunnlag for å kunne skille mellom årsak til sykdom og sykdommens symptomer. For noen år siden oppdaget man at 80 prosent av oss bærer et arveanlegg som øker risikoen for å få diabetes 1,7 ganger. Selvsagt får ikke 80 prosent diabetes, men arveanlegget er likevel ansvarlig for 25 prosent av diabetes på verdensbasis. Mer kunnskap om dette genet vil derfor kunne hjelpe oss å forstå de mekanismer som gir diabetes. Kanskje vil det største bidraget fra genomforskningen være at den gir informasjon til folk om måter de kan forbedre sin helse på?

2. Elektronisk tilgjengelige helsetilbud eksploderer. Selve teknologien er ikke lenger noen synlig begrensning for det vi kan kalle ehelse. Pasienten får tilgang til relevante data, mens helsetilbyderne kan hente inn ideer om bestepraksis, har tilgang til ekspertsystemer og forskningsbasert helseinformasjon, alt i en form som pasientene også kan nyttiggjøre seg. Imidlertid kan pasientenes rettigheter og behov fort settes i fare. Riktig format og korrekt informasjon må være tilgjengelig til rett tid, og evnen til å forbedre helsetilstanden gjennom e-helsetilbud må etterprøves.

3. Dessuten har informasjonsteknologien endret forholdet mellom pasienten og tilbyderen av helsetjenester. Pasienten kan laste ned informasjon fra internett om ulike aspekter av helse og sykdom, og være i stand til å gjøre egne helsevalg.

Selvsagt vil denne kilden til kunnskap og handlingsvalg også kunne skape sosiale ulikheter. Ikke alle pasienter vil bli myndiggjort i samme grad selv om helseinformasjonen øker. Ei heller er det sikkert at all informasjon om helse og sykdom bør være offentlig tilgjengelig på internett.

Det bør finnes ordninger for kvalitetssikring av hvilken informasjon som kan være allment tilgjengelig. Noe informasjon vil ikke være forskningsmessig gjennomprøvd, annen informasjon kan være etisk tvilsom. Den elektroniske pasientjournalen bør likevel følge pasienten, ikke monopoliseres av behandlingstilbyderen, slik det er i dag.

 

Nye profesjoner:

Norsk lege- og sykepleierutdanning er ganske konservativ og utdanner færre kandidater enn behovet.

I Canada og USA utdanner og tilsetter man både legeassistenter og praksissykepleiere i økende antall. Også i Tyskland, England, Nederland, Australia og Sør-Afrika tilbyr flere universiteter slike studier. De nye profesjonene fanger opp viktige deler av det helsetjenestegapet som har oppstått, særlig hos barn og ungdom, mor og barn, og eldre.

Også i Norge vil legene trenge komplementære fagpersoner for å kunne møte den fremtidige pasientens behov.

Legeassistenten har samme utdanningsmodell som legene. Han skal sikre at den medisinske arbeidsdelingen med legen i kompliserte og langvarige oppgaver blir best mulig.

Praksissykepleieren kan imidlertid godt arbeide alene og selvstendig. Han får mange selvstendige oppgaver med å vurdere pasientens helsestatus, bestille eller stille diagnose, og sammenholde pasientens og familiens situasjon for å kunne tilby den rette helsetjenesten. I dag tar denne gruppen utdanning på mastergradsnivå (5 år), men i USA vurderes den fremtidige utdannelsen å bli på doktorgradsnivå (8 år).

Et bærekraftig helsetilbud krever at vi retter søkelyset både mot dagens og fremtidige pasienter. Samfunnet må forbedre sitt skapte og naturlige miljø for å forebygge uheldige helsevirkninger. Det krever en ny offentlig linje hvor miljøforebyggende helsefag prioriteres, og hvor alle borgere gis samme helsetilbud.

Når et nytt helsefenomen dukker opp, bør samfunnet være føre var og sette i verk tiltak før problemet blir uoverstigelig. Samfunnet trenger derfor mekanismer for å fange opp tidligvarsler og svake helsesignaler.

Dessuten, medisin- og sykepleiefagene alene er ikke tilstrekkelige for å skjerme fremtidige generasjoners helse. Også teknologi, økonomi, psykologi og ledelse bør nå trekkes med til beste for kommende generasjoners helse, velferd og omsorg.

Helse- og omsorgsreformen gir plass til nye utdanninger for å møte morgendagens helsebehov. Den plassen må utnyttes. Sektoren er kompetanseintensiv, kritisk bemannet og behovet for helsepersonell vil øke sterkt fra 2020. Dessuten krever den nye pasienten mer. Det må derfor arbeides med endrede utdanningsprofiler for de neste tiårene. Utdanningene må i teori og praksis styrke helhetlige pasientforløp, brukermedvirkning og kunnskapsspredning. Det planlagte helsefakultetet ved UiS vil kunne ha en slik profil. Forberedelsene til å møte fremtiden er allerede startet på Ullandhaug.