Den store fiaskoen

I Storbritannia har man satset på å samle alle pasientjournaler i én stor database. Denne prosessen er nå i ferd med å stoppe helt opp. Systemet er ulovlig, utrygt og virker ikke, hevder professor Ross Anderson fra universitetet i Cambridge.
ross_andersson_400
Ross Anderson, Cambridge University. Foto: Jan Fredrik Frantzen, NST.

Tanken om å samle alle pasientopplysningene kom opp på begynnelsen av 1990-tallet, og fra 2002 ble det satset for fullt med å samle all pasientinformasjon i en og samme database, som alt helsepersonell skulle ha tilgang til.

Det skulle gjøre kommunikasjonen i helsevesenet mye lettere fordi alle skulle ha tilgang til den samme informasjonen, uansett hvor i landet man befant seg, og opplysningene skulle være tilgjengelig for forskning.

- Det hele er i ferd med å ramle sammen og flere av samarbeidspartnerne har trukket seg ut av prosjektet, forteller professoren fra University of Cambridge.

Usikkert system

For det første er systemet sårbart for datatrøbbel, og det har vært et eksempel på at strømforsyningen til serveren i London har kollapset. Det gjorde at et sykehus i Oxford ikke fikk utført noen operasjoner den dagen, fordi de da ikke fikk tilgang til databasen og de digitale røntgenbildene de trengte for å forberede operasjonene.

- Et annet stort problem er at informasjonen kan komme på gale hender. Hva skjer når 300.000 legesekretærer har tilgang til å lese 50 millioner pasientjournaler? Og hva med andre brukere som politiet og sosialarbeidere?

Med andre ord, han mener at altfor mange får tilgang til for mye informasjon om altfor mange. Anderson viser også til et annet kritisk punkt i systemet, nemlig at informasjon som blir lagt inn ikke kan endres.

Som eksempel viser han til en kvinne som fikk utført en ortopedisk operasjon, men som feilaktig fikk beskrivelsen alkoholiker i pasientjournalen. Og det fikk hun ikke rettet på uten at saken ble tatt opp i det engelske parlamentet.

Negativ effekt på innovasjon

Anderson hevder også at medisinsk teknologisk innovasjon lider under den nye ordningen med ett system og én sentral informasjonsdatabase. Før kunne sykehusene og legene bestille ny funksjonalitet som de hadde behov for. Da ville de mindre selskapene konkurrere om jobben og være innovative.

- Nå jobber de samme selskapene stort sett som underleverandører med å implementere det systemet som er laget av den éne leverandøren. Dessuten blir det store systemet bestilt av administrativt ansatte som ikke har medisinsk kunnskap eller god nok kjennskap til behovene i helsetjenesten.