Enklere bruk av telemedisin

Telemedisin kan gi oss et bedre helsetilbud, men det er svært vanskelig å ta i bruk nye løsninger i stor skala.
Dscn0367 400pxl
Hudleger ser på et tilfelle over videokonferanse.

 I enkle ordelag kan telemedisin defineres som bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) for å tilby helsetilbud og medisinsk utdannelse fra et sted til et annet.

 
I denne forstand er det ikke et nytt konsept; mange løsninger har blitt utprøvd på verdensbasis de siste tiårene.
 
- Likevel er det eksempler på potensielt store fordeler som ikke har blitt fullt utnyttet. Mange løsninger har blitt tatt i bruk med stor entusiasme og store forventninger, kun for å falle ned igjen og deretter forlatt, forklarer forsker Paolo Zanaboni ved Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin (NST).
 
Veien frem til beslutningen om å innføre en ny løsning kan være svært lang og vanskelig, og det er mange grupperinger og faktorer det må tas hensyn til.
 
Zanaboni har sammen med Emanuele Lettiere ved Politecnico di Milano, sett på hva som er beste veien å gå fra forskningsprosjekt til å iverksette en telemedisinsk løsning i stor skala.
 

Legitimitet

- En beslutning om implementering av telemedisin må være legitim, og må da oppfylle tre krav; at den er rasjonell, rettferdig og effektiv, sier Zanaboni.
 
En rasjonell beslutning tar hensyn til mylderet av grupperinger som blir påvirket av beslutningen. Alle relevante mål og kriterier må frem slik at beslutningstakerne unngår at implementeringen av den nye teknologien kommer til kort.
 
Beslutning må i tillegg ta hensyn til flere kriterier som teknisk gjennomførbarhet, juridiske og etiske aspekter, klinisk effektivitet, økonomi, tilgjengelighet, aksept fra tilbydere og pasienter samt innvirkning på organisasjonen.
 
En rettferdig beslutning har hatt en prosess som er balansert, ansvarlig og transparent, noe som er spesielt relevant når beslutningstakerne har motstridende mål og interesser.
 
Effektivitet er det siste kriteriet for en legitim beslutningsprosess, noe som betyr at beslutningen må tas innen en rimelig tidsperiode og må være kostnadseffektiv.
 
- Det kan derfor være lurt å dele beslutningsprosessen i to, hvor den første delen skiller ut de mest lovende telemedisinske løsningene, mens den andre tar for seg kandidater til implementering i stor skala, sier Zanaboni.
 

To hovedkategorier

Ifølge forskeren vil beslutningstakerne få bedre forhold dersom disse kriteriene var delt inn i to hovedkategorier: Fordeler og bærekraft.
 
- Innen det særegne feltet telemedisin kan vi si det er tre fordelsrelaterte kriterier: Klinisk utfall, hvilken helsemessig effekt implementeringen har på pasientene; kostnadsregulering, hvorvidt den er kostnadsbesparende eller kostnadseffektiv; og tilgang, hvor tilgjengelig tjenesten er, sier Zanaboni.
 
Bærekraft kan på tilsvarende måte deles inn i fem kriterier: Teknologisk bærekraft, hvordan tåler teknologien tidens tann; klinisk bærekraft, om fordelene vil opprettholdes over tid; organisasjonsmessig bærekraft, er implementeringen motstandsdyktig over tid; økonomisk bærekraft, som refererer til de økonomiske kostnadene over tid; og kontekstuell bærekraft, hvordan løsningen tar hensyn til etiske og juridiske krav.
 
Ifølge Zanaboni vil en inndeling i to hovedkategorier gjøre potensielle fordeler og ulemper langt mer synlig for beslutningstakerne. Beslutningsprosessen vil med dette også bli mer transparent for de som blir brukerne av løsningen.
 

Fremgangsmåte

En prosess for implementering av en ny telemedisinsk løsning i stor skala starter med en forespørsel fra et sykehus eller forskningssenter til beslutningstakerne. 
 
Et innledende forslag skal gi oppsummert informasjon om den relevante telemedisinske løsningen, deretter vil kun forslag som karakteriseres som relevant nok sammenfattes som fullt forslag.
 
- Det innledende forslaget må klargjøre hvilken type tjeneste som tilbys, hvem målgruppen blant pasientene er, hvilken teknologi som brukes for å tilby tjenesten, samt hvem som vil bli involvert som tilbyder. I tillegg må forslaget vise hvilke fordeler som er forventet av en implementering i stor skala, sier Zanaboni.
 
Deretter vil det tas en beslutning om enten å akseptere forslaget, akseptere det med reservasjoner om endringer, eller avslå.
 
Så skal et nytt forslag fremmes til et utvalg bestående eksperter innen for eksempel medisin, sosiologi og økonomi.
 
Denne gangen kommer forslaget i en langt mer detaljert form bestående av konteksten den telemedisinske løsningen skal implementeres i, en beskrivelse og en vurdering av hvilke fordeler den fører med seg, dokumentasjon som støtter opp om vurderingen, samt en vurdering av forskning og øvrige bevis.
 
- Til slutt skal utvalget gjennomgå forslaget og gi en vurdering basert på fordeler og bærekraft med øye for implementering i stor skala, sier Zanaboni.
 

 

paolo_zanaboni_okt_2012_113w
Forsker Paolo Zanaboni ved Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin.

I praksis

Ifølge Zanaboni kan en slik fremgangsmåte kaste lys over hvordan implementering av en telemedisinsk løsning kan se ut i praksis.

 
- En kjent problemstilling fra tidligere tilfeller er at beslutningstakere klager over at de ikke har nok informasjon til å ta en beslutning; spesielt gjelder det informasjon om hvilken organisasjonsmessig innvirkning løsningen kan gi, og hvordan den tåler tidens tann.
 
- Søknader har hatt en tendens til å ha en overvekt av fokuset på de kliniske utfallene og hvor teknisk gjennomførbart løsningen er. Her ligger noe av grunnlaget bak de to kategoriene kriteriene kan deles inn i. Slik kan tilbyderne av ny telemedisin sørge for at bidragene får større innvirkning, sier Zanaboni. 
 
- Ved å vite hvilken informasjon som er viktig kan både teknikere og medisinsk personell i større grad samle inn informasjonen som er mest relevant for beslutningstakerne, sier han.
 

Referanse: